Boares niehku ollasuvvamin June 17th, 2009
I forbindelse med CA-Me prosjektet – kultursensitiv omsorg for eldre med minoritetsbakgrunn er det holdt flere fokusgruppemøter, med vitenamesiske, pakistanske og samiske eldre.
Fokusgruppene gir sine synspunkter på hva en god eldreomsorg vil innebære for dem – og hvilke utfordringer de ser i forhold til å tilhøre en minoritetskultur, det være seg om man er innvandrer eller urbefolkning.
En av problemtillingene som ble reist i den samiske fokusgruppa var: Hvagjør vi dersom språket forsvinner og vi blir demente? Hva slagstilrettelegging er nødvendig? Her kom mange forslag for alt som knyttet antil det samiske, som musikk, håndverk, matretter, gudstjenester etc.
Det er ukjent i hvilken grad det finnes samiskspråklig pleiepersonell i Oslo og omegn innen hjemmehjelp/hjemmesykepleien/sykehjem. Det samme gjelder for leger, psykologer, fysioterapeuter osv. hvor det ofte må brukes tolk. Det norske språket blir borte ved alderen, noe flere i fokusgruppa hadde eksempler på når det gjaldt folk de kjente, var i slekt med osv.
Flere pekte på at det haster med fokus på samisk eldreomsorg, – ikke bare i Finnmark! Det bor for eksempel mange samer i Bærum, og det er viktig med forankring av ideen om samisk eldreomsorg hos beslutningstakere og ansvarlige for eldreomsorgen i Bærum og andre steder.
Gruppa kunne tenke seg at problemstillingen ble tatt på alvor også hos for eksempel SYE og HEV, og at de kom på banen i disse spørsmålene. De ønsket å forstsette fokusgruppa og danne en samisk seniorforening eller samisk pensjonistforening i Oslo. De viste også til erfaringer som var gjort, bl.a. av Sigurd Sparre ved Universitetet i Tromsø omkring demente samer. En av deltakerne fortalte om en samisk kvinne som hadde skrevet ned til barna sine alt som var viktig for henne og hvordan hun ønsket omsorgen på det siste. Barna hennes kunne ikke samisk.
