Boares niehku ollasuvvamin juni 17th, 2009

I forbindelse med CA-Me prosjektet – kultursensitiv omsorg for eldre med minoritetsbakgrunn er det holdt flere fokusgruppemøter, med vitenamesiske, pakistanske og  samiske eldre.

Fokusgruppene  gir sine synspunkter på hva en god eldreomsorg vil innebære for dem – og hvilke utfordringer de ser i forhold til å tilhøre en minoritetskultur, det være seg om man er innvandrer eller urbefolkning.

En av problemtillingene som ble reist i den samiske fokusgruppa var: Hvagjør vi dersom språket forsvinner og vi blir demente? Hva slagstilrettelegging er nødvendig? Her kom mange forslag for alt som knyttet antil det samiske, som musikk, håndverk, matretter, gudstjenester etc.

Det er ukjent i hvilken grad det finnes samiskspråklig pleiepersonell i Oslo og omegn innen  hjemmehjelp/hjemmesykepleien/sykehjem. Det samme gjelder for leger, psykologer, fysioterapeuter osv. hvor det ofte må brukes tolk. Det norske språket blir borte ved alderen, noe flere i fokusgruppa hadde eksempler på når det gjaldt folk de kjente, var i slekt med osv.

Flere pekte på at det haster med fokus på samisk eldreomsorg, – ikke bare i Finnmark!  Det bor for eksempel mange samer i Bærum, og det er viktig med forankring av ideen om samisk eldreomsorg hos beslutningstakere og ansvarlige for eldreomsorgen i Bærum og andre steder.

Gruppa kunne tenke seg at problemstillingen ble tatt på alvor også hos for eksempel SYE og HEV, og at de kom på banen i disse spørsmålene. De ønsket å forstsette fokusgruppa og danne en samisk seniorforening eller samisk pensjonistforening i Oslo. De viste også til erfaringer som var gjort, bl.a. av Sigurd Sparre ved Universitetet i Tromsø omkring demente samer. En av deltakerne fortalte om en samisk kvinne som hadde skrevet ned til barna sine alt som var viktig for henne og hvordan hun ønsket omsorgen på det siste. Barna hennes kunne ikke samisk.

20090512125123602

Leave a reply

Kulturell tilhørighet i møte med norske sykehus juni 17th, 2009

sans-titre1Flerkulturelle familier synes det er vanskelig å opprettholde sin kulturelle tilhørighet i møte med norsk helsetjeneste. Dette er et av funnene i doktorgradskandidat Sevald Høye sin avhandling. 13. februar disputerer Høye ved Universitetet i Stavanger. Disputasen overføres live via videokonferanse til avdelingen i Kirkeveien.

Avhandlingen har fått navnet “Styrken i kulturelt mangfold – synspunkter fra familiemedlemmer og intensivsykepleiere på deres møter i intensivavdelinger”. Høye, som er førstelektor ved Høgskolen i Hedmarks avdeling for helse- og idrettsfag, viser i avhandlingen at flerkulturelle familier erfarte strid for å opprettholde familiens tilhørighet i møte med helsetjenesten. Undersøkelser blant sykepleierne avdekket kulturelt mangfold og arbeidplasstress. Konflikter i møte med flerkulturelle familier ble av sykepleierne imøtekommet ved å finne overenskomster gjennom forhandlinger.

Om avhandlingen

Når en person rammes av akutt og kritisk sykdom innlegges han/hun på intensivavdelinger i sykehus. Pårørende blir berørt sosialt og følesesmessig. Flerkulturelle familier med ikke-vestlig etnisk bakgrunn kan ha posttraumatiske stressreaksjoner. Sykehusinnleggelse kan avdekke minner fra tidligere traumer de pårørende har som innvandrer, asylsøker eller flyktning.

Målet med avhandlingen var å bidra til forståelse av hvilke perspektiver flerkulturelle familier og intensivsykepleiere har på møter med hverandre fra intensivavdelinger i norske sykehus. Et tilleggsspørsmål var å vurdere metodisk troverdighet i tidligere forskning. Avhandlingen består av fire forskningsartikler.

Konklusjon

Flerkulturelle familiemedlemmer og intensivsykepleiere møter utfordringen i samhandlingen, forankret i kulturen innen intensivavdelingen, språket, kulturell bakgrunn, lidelsen, kriser og verdier. Møtene kan karakteriseres som strev og stress, selv om utfordringene gir styrke til begge grupper. Sykepleierne sikter mot å øke kunnskapen om andre kulturer og understreker det medmenneskelige, heller enn å fokusere på annerledesheten i normer og tradisjoner.

Avhandlingen reiser spørsmål om hvordan man kan sikre forståelse, tilhørighet og toleranse i sykepleie.

Leave a reply